Kanskje kan et hus være et bilde på oss selv.

 

Et hus med mange rom.

Noen rom kjenner du godt.
Andre venter på å bli sett.

 

Gjennom livet åpner nye rom seg,
og mer av deg blir synlig.

 

Gjenkjennelsen er nøkkelen.

Et ord.
Et bilde.
En følelse.
Et møte.

 

Noe blir synlig, og du kjenner det igjen som ditt.

 

Det er slik jeg ser Libella.

 

Et rom for gjenkjennelse.

Formen kan være forskjellig.

 

En samtale.
En sjelslesning.
Et spørsmål.
Et møte over tid.

Formen oppstår i møtet.

 

For det er møtet som gjør rommet levende.

 

Huset er deg.

 

Rommene er allerede dine.

 

Gjenkjennelsen er nøkkelen. 🔑

 

Og litt etter litt ser du mer av den du allerede er.

 

Jeg er.
Du er.
Og mellom oss kan rommet åpne seg.